Trykktransmittere er konstruert for å levere nøyaktige avlesninger innenfor et definert driftstemperaturområde. Denne rekkevidden er diktert av designbegrensningene til sensorelementet og tilhørende elektronikk. Når omgivelses- eller prosesstemperaturen avviker utenfor dette spesifiserte området, kan senderens nøyaktighet forringes. For eksempel, ved forhøyede temperaturer, kan termisk agitasjon endre motstanden til strekkmålere i piezoresistive sensorer, noe som fører til unøyaktigheter. På samme måte, ved lavere temperaturer, kan viskositeten til væskefylte sensorer øke, noe som påvirker responstiden og lineariteten til trykkmålingene. Derfor er nøyaktigheten av trykkavlesninger iboende knyttet til driftstemperaturen, noe som krever nøye vurdering når du velger en sender for temperaturvarierende miljøer.
Materialer som brukes i trykktransmittere, som metaller og keramikk, er utsatt for termisk ekspansjon og sammentrekning. Dette fenomenet oppstår fordi gitterstrukturene til materialer utvides med varme og trekker seg sammen når de avkjøles. Hvis for eksempel følermembranen eller husmaterialet til en sender utvider seg på grunn av høye temperaturer, kan det indusere mekanisk stress eller deformasjon, og endre sensorens trykkrespons. På den annen side kan sammentrekning ved lavere temperaturer forårsake hull eller feiljusteringer, noe som kan føre til lekkasje eller mekanisk feil. Disse fysiske endringene er kritiske i applikasjoner der senderen utsettes for hyppige eller ekstreme temperaturvariasjoner, da de kan føre til langvarig drift eller plutselig feil.
Drift refererer til det gradvise avviket i senderens utgang fra den sanne trykkverdien over tid, som kan forverres av temperaturendringer. Temperaturindusert drift oppstår fordi de elektroniske komponentene, som motstander, kondensatorer og transistorer, har temperaturkoeffisienter som påvirker ytelsen. For eksempel kan en økning i temperatur føre til at motstanden i en Wheatstone-brokrets (vanligvis brukt i trykksensorer) endres, noe som fører til et skifte i grunnlinjen (nullpunkt) eller spennvidde (følsomhet). Denne driften påvirker stabiliteten til senderens utgang, noe som gjør det avgjørende å overvåke og korrigere for temperaturindusert drift, spesielt i presisjonskritiske applikasjoner.
Moderne trykktransmittere er ofte utstyrt med temperaturkompensasjonsmekanismer designet for å motvirke temperaturens innvirkning på målenøyaktigheten. Disse mekanismene involverer vanligvis programvarealgoritmer som justerer utgangen basert på temperaturavlesninger fra en integrert sensor. Kompensasjonsprosessen tar hensyn til de kjente temperaturkoeffisientene til følerelementene og elektronikken for å korrigere utgangssignalet. Effektiviteten til disse mekanismene er imidlertid begrenset av nøyaktigheten til temperaturmålingen og området som kompensasjonen er effektiv over. I applikasjoner med ekstreme temperatursvingninger kan kompensasjonen bare delvis redusere feilene, noe som fører til gjenværende unøyaktigheter. Derfor er det avgjørende å forstå begrensningene til disse kompensasjonsteknikkene når du bruker trykktransmittere i termisk dynamiske miljøer.
